Apatien i kassakøen – et mysterium for menneskeheten
Det finnes mye rart her i verden. Folk som frivillig jogger klokka seks om morgenen. Mennesker som ikke liker pizza. Og ikke minst – de som ikke tenker to minutter frem i kassakøen.
Ja, jeg snakker om deg, kassakø-zombien.
Du står der. Midt i supermarkedets aller helligste rituale: Den lange, trege, lunka reisen mot kasseapparatet. Rundt deg ruller samlebåndet, varene piper i vei, og betjeningen gjør sitt ytterste for å holde samfunnet i gang. Og hva gjør du? Du står og ser apatisk ut i lufta, som om du akkurat har våknet fra 20 års dvale og lurer på hva et betalingskort egentlig er.
Kassabetjeningen nærmer seg slutten. Den siste posen med frossen lapskaus piper seg gjennom systemet. Og akkurat da – akkurat da – ser du ut som om du plutselig har blitt teleportert inn i situasjonen. Åja! Betale, ja!
Nå starter forestillingen:
Håndvesken åpnes. Den er som Narnia – et magisk univers med uante rom og 400 lommer. Du roter rundt, drar opp kvitteringer fra 2011, en halv smeltet sjokolade, en løs knapp og en hårstrikk du trodde du mistet i fjor. Til slutt: Lommeboken. Og så – kortet. Det sagnomsuste kortet. I dagslys for første gang siden forrige onsdag.
Minuttene går. Køen vokser. Jeg kjenner på en indre transformasjon – fra menneske til trykkoker med øyne.
Og hvis du skulle være litt mer effektiv – ja, da begynner du å pakke varene i posene før betalingen. Et håp tennes i mitt trøtte, handlepose-belagte hjerte. Men neida! Når alt er pakket, stanser du opp og gir deg selv en liten intern applaus for innsatsen. Så starter neste akt: Jakten på lommeboka, part II.
Kassabetjeningen står der, tålmodig som en buddhistisk munk, fanget i en sirkel av ineffektivitet og passiv lidelse. Køen bak deg består nå av et tverrsnitt av samfunnet – slitne småbarnsforeldre, utålmodige tenåringer, pensjonister som skulle vært på buss nummer 54 for tre minutter siden, og meg – han som bare skulle kjøpe tannkrem.
Tenk fremover!
Jeg spør – nei, trygler: Er det så vanskelig å tenke to minutter frem? Er det så mye å be om at du følger med, finner frem betalingskortet i forkant, og gjør deg klar?
Kassakøen er ikke et spa. Den er ikke et sted for kontemplasjon, sjelero eller spontane funn i håndvesken. Den er et maskineri. En symfoni. Et sted hvor vi alle er avhengige av at folk har en grunnleggende forståelse for flyt.
Så neste gang du står i kassa, vær så snill – lat som om du vet at du skal betale. Lat som om du respekterer at det står en hel miniatyrby bak deg og venter. Finn frem kortet. Ha det klart.
Det er ikke så mye å be om. Eller?
