Kan jeg bare få en meny, takk?

Er det bare meg, eller har det å gå ut og spise blitt et helt lite IT-prosjekt? Du setter deg ned, klar for å nyte et måltid, og så ligger det der på bordet – ikke en meny, ikke et menneske – men en QR-kode. En liten firkant som stirrer tilbake på deg, som om den sier: «Skaff deg en smarttelefon, olding.»

Greit nok under pandemien, da vi ikke kunne puste på hverandre uten å få kjeft. Men nå? Nå er vi tilbake til normaltilstanden – eller, trodde jeg i hvert fall. I stedet må jeg fiske opp mobilen, åpne kameraet, skanne koden (etter tre forsøk, for selvfølgelig er lyset akkurat for dårlig), og bli sendt til en halvferdig nettside der maten presenteres med et bilde som ser ut som det er tatt i mørket med en potet.

Informasjonen om rettene? Tja, kanskje står det «kylling» og «saus». Hva slags saus? Aner ikke. Kanskje jeg må logge inn på Altinn for å finne ut av det. Og hvis jeg vil spørre om noe – for eksempel om retten inneholder nøtter, chili eller noe annet som kan ta livet av meg – hvem skal jeg spørre? QR-koden?

Og så sitter jeg der, med hele bordet. Alle skal inn på samme side, alle med hver sin mobil, alle like frustrerte. «Hva bestiller du?» «Vent, jeg må bare restarte appen.» Og fordi jeg – i et øyeblikk av dum generøsitet – har sagt jeg spanderer, må jeg legge inn alt på min bestilling. For én og én ordre? Nei, det går ikke. Så jeg sitter der og trykker meg gjennom menyer, tilleggsvalg og allergiinformasjon (som selvfølgelig ikke finnes), mens de andre ser på som om jeg er servitøren.

Når alt endelig er lagt inn, hva skjer da? Jo, appen vil ha betaling. Med en gang. Ikke et snev av tillit, ikke engang en «vi tar det etterpå». Nei da, betal først, og kryss fingrene for at kjøkkenet faktisk mottok bestillingen. Og når jeg tror jeg er ferdig – tror du ikke appen har frekkhet nok til å be om drikkepenger? Før jeg i det hele tatt har fått en brødbit!

Unnskyld meg, men driks er noe man gir etterpå, som et tegn på takknemlighet for god service. Ikke en forhåndsbetaling for håp om at noen skal gidde å bære maten din ut fra kjøkkenet.

Jeg skjønner det: QR-koder er praktiske for restauranten. Mindre bemanning, mer «effektiv drift». Men for oss som faktisk liker å snakke med folk, stille spørsmål, og slippe å jonglere med telefon, kort og app bare for å få et glass vann – dette er bare latskap kamuflert som «digitalisering».

Så ja, jeg sier det: Pandemien er over. Kan vi få tilbake servitørene, menyene, og litt vanlig folkeskikk? Jeg vil spise middag, ikke delta i en betatest.