To seter på en billett.
Det finnes mange små irritasjoner i hverdagen. Nakne tær på fly. Folk som ikke bruker blinklys. Men helt der oppe på pallen, i kollektivtrafikkens Hall of Shame, finner vi dem: To-seters-tyrannene.
Du vet hvem jeg mener.
De som går på buss, tog eller trikk, setter seg godt til rette – og så plasserer de bagen sin på setet ved siden av. Ikke fordi det ikke er plass andre steder. Ikke fordi bagen er skjør, levende eller trenger egen billett. Men fordi de kan.
Den klassiske bag-på-setet-manøveren
Bussen er halvfull når de setter seg. Fair enough. Men så fylles den opp. Stopp etter stopp. Folk står tett i midtgangen. Noen holder seg desperat fast mens sjåføren tester grensene for sentrifugalkraft.
Og der sitter de.
Med bagen.
På setet.
Blikket limt til telefonen, som om hele verdensøkonomien avhenger av at de scroller videre akkurat nå. De ser ikke. De hører ikke. De registrerer ikke at bussen er full og at folk må stå som sild i tønne.
Det er nesten imponerende, denne selektive blindheten.
Ytterst-strategene
Enda mer fascinerende er den taktiske varianten: De som setter seg ytterst på dobbeltsetet.
Ikke fordi de skal av på neste stopp.
Ikke fordi de har en skade.
Men fordi de håper. Håper at ingen gidder å spørre om å få komme inn. Håper at nordmenns kollektive berøringsangst skal redde dem fra å måtte dele.
Det er en stille krigføring mot fellesskapet. En kroppslig barrikade.
Du kan nesten se tankerekken:
“Hvis jeg bare sitter ytterst og ser utilnærmelig nok ut, så slipper jeg.”
Den store elefanten i midtgangen: Hensyn
Dette handler egentlig ikke om bagasje. Det handler om hensyn.
Kollektivtransport er et sosialt kompromiss. Vi sitter tett. Vi hører andres samtaler. Vi kjenner andres parfyme (og noen ganger mangel på sådan). Vi gir litt slipp på komforten vår for at alle skal komme seg fra A til B.
Når noen aktivt velger å oppta to seter på en full buss, sier de i praksis:
“Min komfort er viktigere enn din.”
Det er ikke bare smålig. Det er egoistisk. Og ja – forkastelig.
“Du kan jo bare spørre”
Ja, man kan spørre. Og det gjør mange.
Men poenget er at man ikke burde måtte. Når bussen er full, er det ikke en komplisert moralsk nøtt å løse. Flytt bagen. Slipp folk inn. Ta av sekken. Gjør plass.
Det krever ikke heroisme. Bare grunnleggende folkeskikk.
En liten bønn
Til deg som kjenner deg igjen:
Løft blikket fra telefonen. Se rundt deg. Er det fullt? Står noen og balanserer med handleposer og barnevogn? Flytt bagen før noen må be deg om det.
Vi lever tett på hverandre. Små handlinger betyr noe. Å dele et sete er kanskje ikke revolusjonerende – men det er et lite tegn på at du forstår at du ikke er alene i verden.
Og til oss andre:
La oss fortsette å spørre. Høflig, men tydelig. For fellesskapet vinner faktisk – én frigjort sitteplass av gangen.
