Der røk søndagsfreden igjen

Søndag. Den ene dagen i uka som fortsatt – i teorien – skal være rolig. En dag der folk enten tusler til kirka, ligger i hengekøya med kaffe, eller bare prøver å ha det litt stille i sitt eget nærmiljø. Det er dagen der fuglene kvitrer, sola skinner, og naboene… ja, naboene fyrer opp motoriserte gressklippere som om de konkurrerer i lydforurensning.

For selvfølgelig skal plenen tas akkurat nå. Ikke mandag, ikke tirsdag, ikke lørdag. Neida. Søndag. Wrooom. Wrooom. Wrooooooom.

Det starter forsiktig. Først er det en lav summing, akkurat høy nok til å overdøve tankene om kaffe og ro. Så bygger det seg opp. Frem og tilbake, igjen og igjen. Som et slags grønt, brølende pendelur. Jeg teller til ti. Flere ganger.

Og vet du hva det verste er? Dette er ikke bare en liten irritasjon. Nei, faktisk sier politivedtektene mange steder helt tydelig: Ingen motorklipping på søndager og helligdager. Det står der svart på hvitt. Men det er visst likegyldig for enkelte. For gresset har jo blitt langt, og det “tar jo ikke så lang tid.” Vel, det tar lang nok tid til å forpeste halve formiddagen.

Pulsen min stiger i takt med motorlyden. Stresset bygger seg opp. Endelig – ENDELIG – stopper bråket. Jeg trekker pusten, ser opp på den blå himmelen og tenker: nå. Nå blir det stille.

Men nei. Den andre naboen har også oppdaget jungelen i sin egen hage. Hun ruller ut klipperen sin som om hun var med i et dårlig sitcom-innslag. Wrooom nummer to. Jeg gir opp. Sofaen roper. Søndagsidyllen har kapitulert.

Kanskje jeg skal kjøpe meg en gressklipper selv. En stor og bråkete en. Og så bruke den klokka syv søndag morgen neste gang. For naboen bryr seg jo ikke. Hvorfor skal jeg?

Men nei. Jeg har jo fortsatt litt folkeskikk. Noe flere burde skaffe seg.