Sommerfienden: Bærbar høyttaler.

Det finnes mye som kan true idyllen når man prøver å slappe av i parken, på stranden eller bare eksistere utendørs uten å måtte tenke for hardt. Mygg. Solkrem i øynene. En litt for hard sandwich. Men alt dette er bagateller sammenlignet med den virkelige plageånden: mennesker som drar rundt på bærbare høyttalere som om de var mobile nattklubber med bein.

Det spiller ingen rolle om høyttaleren er stor som en stresskoffert eller liten som en brødrister – lyden er alltid høy nok til å fylle et helt kvartal. Og tro meg: jeg hører den. Jeg hører den når jeg prøver å lese en bok. Jeg hører den når jeg forsøker å sove i skyggen. Jeg hører den selv når jeg later som jeg ikke hører den.

Og hva får jeg høre? Jo, et usedvanlig sjarmerende sammensurium av EDM, russesanger, halv-ironiske 90-tallshits og noen dype ballader om knuste hjerter, alt blandet med naboens høyttaler fem meter unna som insisterer på hiphop med ekstra bass. Resultatet? Et lydlandskap som får selv de mest uerfarne DJ-er til å tenke: «Kanskje dette er litt kaotisk, ja.»

Det som imponerer meg mest er den totale mangel på hensyn. Som om naturen, solen, fuglekvitteret og den gode gamle stillheten bare er et kjedelig bakteppe som roper etter å bli overdøvet av deres spilleliste. Det er liksom ikke nok å nyte musikk selv – nei, alle må med! Demokrati i praksis, bare at ingen av oss stemte for.

Og ikke kom med «men det blir så koselig stemning!» Nei. Hvis jeg hadde ønsket festival, hadde jeg kjøpt billett. Hvis jeg hadde ønsket karaoke, hadde jeg meldt meg på. Og hvis jeg hadde ønsket å høre akkurat din to timer lange remix av Tix og Kygo, hadde jeg spurt deg på forhånd. Spoiler: Jeg gjorde ikke det.

Så, kjære bærbar-høyttaler-folk: kanskje, bare kanskje, kunne vi innføre en liten regel? Spill så høyt du vil hjemme, i bilen, eller i en bunker under bakken. Men når vi deler samme park, strand eller kollektivt grøntområde, kan vi holde oss til det klassiske soundtracket av bølgeskvulp, latter på avstand og barn som skriker fordi de mistet isen sin. Den naturlige symfonien, liksom.

Hvem vet – kanskje du til og med får oppleve stillhet. Den er overraskende bra. Nesten litt undervurdert.